rahman12
Veien over fjellet mot Nesna.
30. april 2009
Jeg gråter for mitt liv fordi ingen har et liv som meg. Jeg ser andre som kan le, men jeg kan ikke smile. De er veldig glade fordi de går på skolen hver dag. Også jeg vil like å gå på skolen, men kan ikke. Kanskje det vil bli bra en dag.
Beklager jeg skriver feil. Jeg kom til Norge åtte måneder sider, og jeg gikk aldri på skole I Iran. Aldri.
April 30, 2009
I weep over my life because no one has a life like me.
I see others smile, but I cannot smile. They are happy
because they can go to school every day. I want to go
to school, but can’t. Maybe my life will be fine someday.
Sorry I am writing wrong. I came to Norway eight months
ago, and I never went to school in Iran. Never.